Så har jeg reist i fra Laos. Det drøye året i Savannakhet har tatt slutt og jeg er på vei tilbake til Norge. Et år med mer krydder enn det som er vanlig er forbi, skjønt jeg tilstreber å leve et liv uten smakløse år.

Jeg vil ikke skrive så mye om hva jeg kommer til å savne med Laos, for da blir jeg bare trist. Jeg har hatt mange utrolig fine opplevelser, og hatt en jobb som jeg har gledet meg til hver morgen når jeg har stått opp. Jeg har lært veldig mye, ikke bare om et fremmed land og dets kultur, men også at det går an å gjøre en forskjell. For jobben min har vært meningsfylt, og jeg er stolt over hva jeg har fått vært med på det siste året. Det har faktisk vært mye hardt arbeid og jobben er i tankene 24 timer i døgnet. Men når man liker det man gjør veldig godt, så blir man lite stresset. Slik er det i hvert fall for meg.

Nå er jeg i Bangkok hvor jeg reiser med Aeroflot til Norge i morgen. Den siste helgen var jeg sammen med Marit og niesene mine i Chiang Mai hvor vi så på dyr i dyreparken. Vi så også på dyreshow hvor selene spilte basketball og plukket opp pengesedler som ble kastet til dem. Dyrene i Chiang Mai er generelt veldig glade for penger, for det var også to fine fugler som fløy og hentet penger fra hendene til overveldede turister. Hovedattraksjonen i dyreparken er en panda som er født i fangenskap, noe som visstnok er sjelden. De er ikke så veldig utrydningstruet likevel kunne jeg lese, det er over 3000 som lever i skogene i Kina.

Men nå er det slutt på utenlandstilværelsen min og om en uke begynner jeg å jobbe i Norge igjen. Arbeidsgiveren min har skiftet navn til EVRY. Hver gang jeg tenker på det, får jeg Dance With a Stranger-sangen “Everyone Needs A Friend Sometimes” i hodet. Skulle ønske det nye navnet var Universl i stedet, for da kunne jeg ha tenkt på the Universal av Blur.

Etter 14 måneder i utlandet (uten reiseforsikring) blir det noe mindre reiser i tiden fremover, og dermed veldig laber aktivitet på denne bloggen. Takk for turen.