Jeg skrev dette blogginnlegget for en tid tilbake. Egentlig litt for pompøst for å publisere, men det er morsomst hvis jeg ikke redigerer det tror jeg.

Et av prosjektene mine mens jeg er i Laos er å forsøke å forstå laotisk kultur, forstå hvordan laotere tenker. Noen dager synes jeg at jeg nærmer meg en forståelse, andre dager går jeg to skritt tilbake. En for meg ugjennomtrengelig vegg av ulikhet mellom meg og den jevne laoter er vårt forhold til musikk. Det plager meg, men jeg skjønner ikke Laos og musikk. Det er veldig mye musikk i dette landet: det spilles musikk på radio kontinuerlig, hvis ikke de nasjonale tv-kanlane sender nyheter eller gamle krigsdokumentarer så spiller de musikk, karaoke er like populært som i resten av Øst-Asia (syng med den stemmen du har), og ved absolutt alle fester (bryllup, husfest, begravelse) og sosial sammenkomster spilles det veldig høy musikk fra store og av og til gode musikkanlegg. Det er få som drikker øl uten å samtidig høre på musikk. I det hele tatt så tror jeg den gjennomsnittlige laoteren hører mer på musikk enn den gjennomsnittlige nordmannen. Han synger i hvert fall mye mer. Og det er ikke så vanskelig å forstå at folk liker musikk. Det som er rart er at Laotisk musikk er så utrolig dårlig.

Jeg er ganske opptatt av musikk, og jeg bruker tid på å lytte til både gammel og ny musikk, og jeg synes selv jeg har et åpent sinn når det kommer til musikk. R&B og Hip-Hop gidder jeg ikke stort sett ikke bruke tid på, i 2011 var Vonde Visu av Bjella og Days av Real Estate blant mine favorittplater, og så langt i 2012 er jeg mest begistret av Spiritualizeds siste.. Problemet mitt med laotisk musikk, er at den er så utrolig ensidig. Det ser ut til å være en uskrevet lov som alle musikere følger her, og det er at musikken enten skal være morsom eller melankolsk. Jeg liker både morsom og melankolsk, det er lite som slår Gartnerlosjen på en god dag, og Thomas Dybdahl er fin å høre på med et stearinlys. Men ikke hele tiden. Hva med sint, sart, søt eller psykedelisk? Hva med rølpete eller rytmisk? Alle har behov for å lytte til Bodies av Smashing Pumpkins en gang i blant og rope med:

Eller gråte til the Weeping Song av Nick Cave (eventuelt le hvis man ser videoen)

Og ikke minst, så trenger man en utfordring en gang i blant. Ivrige lesere av denne bloggen har kanskje merket seg at jeg har benyttet sangtitler i en del av titlene til blogginnleggene på denne bloggen. Det begynte med at jeg ble veldig skuffet over det siste Radioheadalbumet og måtte muntre meg selv opp med å bruke titler fra sanger som betyr noe for meg og som jeg setter stor pris på. Men etter å ha hørt på The King Of Limbs  mange ganger, så sitter det. Kanskje ikke like godt som resten av Radioheadkatalogen, men det er et bra album. Jeg konkluderte på et nachspiel sammen med en venn en gang at alt Radiohead gjør er kunst, og det stemmer også for dette siste albumet. Nettopp det at denne erkjennelsen satt langt inne og var krevende å få tak i er i seg selv en kvalitet. Og det er totalt fraværende i Laotisk musikk.

Fraværet av mangfold er altså den viktigste kritikken jeg har mot musikken i dette landet. Det går enten i laotisk pop (inspirert av thaipop) eller i mer tradisjonelle sjangre som mest minner om dansebandmusikk. Det finnes dog ulike sjangre innenfor den tradisjonelle musikken, i Savannakhet er det fem ulike sjangre med ulik rytme og til en viss grad tematikk i tekstene. Men all denne musikken passer like fullt i kategorien morsom eller melankolsk.

Til slutt et poeng som er litt på siden, men likevel bør nevnes i denne sammenheng: Når laotere først skal spille vestlig musikk, hva foretrekker de da? Jo, følgende:

-M2M
-Take That, Boyz2Men og annen boybandmusikk
-Jason Mraz (den djevelen)
-Celine Dion
-Linkin Park

De har fått med seg høydepunktene altså, hurra. De tror også at Linkin Park har skrevet all rock med fussgitar og trommer. Ved et par anledninger har jeg tatt frem telefonen min og spilt musikk. En gang jeg spilte Motorpsycho var kommentaren “Hmm, dette ligner fælt på Linkin Park”. En annen gang spilte jeg Kvelertak og fikk samme kommentar.

Det er mulig at jeg nå burde linket til noen laotiske sanger for å understreke poenget mitt. Det skal dere slippe, her kommer i stedet sangene hvis titler jeg har brukt i blogginnlegg tidligere:

Smashing Pumpkins, Bullet With Butterfly Wings:

Radiohead, Just:

Arcade Fire, No Cars Go:

Radiohead, Karma Police:

Radiohead, Fitter Happier:

Arcade Fire, Spralw II (Mountains beyond mountains):

Eels, Novocine for the Soul:

Radiohead, I Might be Wrong:

Radiohead, How To Disappear Completely:

Radiohead, No Surprises:

deLillos, Tøff I pysjamas:

Radiohead, The Tourist:

Dengue Fever, Sleepwalking Through the Mekong:

The White Stripes, Blue Orchid (fra Get Behind Me Satan):

Fleet Foxes, Quiet Houses:

Dengue Fever, Tip My Canoe:

Motorspycho, Walking on the Water (fra Angels and Demons at Play)

Smashing Pumpkins, The Aeroplane Flies High:

Og til slutt Tom Cruise i den eneste gode rollen han noensinne har spilt. Magnolia:

Og helt til slutt må jeg innrømme at jeg liker noe laotisk musikk likevel, litt på samme måte som jeg liker Kim Larsen.