De fleste har sannsynligvis på et eller annet tidspunkt vært i et selskap der man har følt seg uønsket. Kanskje har man sagt eller gjort noe dumt, eller kanskje har man møtt fordommer av ymse slag. Denne uken opplevde jeg å være uønsket av ikke bare noen få personer, men av to land.

Det har seg slik at hver gang jeg drar en tur til Thailand og tilbake til Laos, bruker jeg halvannen side i passet mitt. Fire stempel og ett visum. Det har blitt en del turer over grensa, og på sensommeren meldte behovet seg for å få et nytt pass. Jeg dro derfor til den danske ambassaden i Bangkok og søkte like så godt om to pass. Det fikk jeg, og Marit hentet de for meg i sist uke. For å gjøre det tok hun med seg mitt gamle, som de samtidig annullerte (med unntak av det eksisterende visumet).

Mitt gamle og mine to nye pass

Onsdag denne uken hadde jeg vært en måned i strekk i Laos og måtte ut av landet for å få et nytt visum. Ved den laotiske grenseposten gav jeg grensevakten mitt nye pass for å få et stempel ut av landet. Han ville også se mitt gamle pass for å kontrollere visumet. Etter å ha konferert med en kollega sa han at han måtte stemple meg ut i det gamle passet. “Nå gjør han en feil,” sa jeg til Marit som var med meg. “Det gamle passet er ikke gyldig lenger.” Jeg har ikke for vane å krangle med grensevakter, så jeg lot være å si noe.

Vi dro så over bruen til Thaisiden og der leverte jeg både mitt nye og gamle pass til kontrolløren, en petimeter av en grensevakt. Han kunne nemlig fortelle oss at det var ingen mulighet for å få stempel inn i Thailand i den nye passet så lenge jeg ikke var blitt stemplet ut av Laos. “Det stempelet du har fått er ikke gyldig,” sa han. Ethvert forsøk på diskusjon ble avfeid med en sur grimase. Vi forsøkte å si at det ikke var så lett for meg å overnatte på brua, og laoterne hadde jo allerede konkludert med at de kun ville stemple i det gamle passet. “Ikke mitt problem,” var svaret.

Om jeg ikke gjorde det før, så begynte jeg nå å svette. Skulle jeg nå oppleve å være såkalt papirløs flyktning? For det er vel definisjonen på en person uten gyldige identifikasjonspapirer. Thailand nektet å ha noe med meg å gjøre, og jeg visste at Laos ikke kunne slippe meg inn uten at jeg hadde vært i et annet land først. Og hva var alternativet? Svømme sørover i Mekong til jeg kom til Kambodsja? Eller nordover til Burma? Dette hadde jeg svært liten tro på. Kanskje jeg måtte håpe på at det ordnet seg dagen etter, men hvor skulle jeg da overnatte? Under brua?

Thai-Lao Friendship Bridge 2 som jeg kjørte over litt vel mange ganger samme dag

For å finne en løsning på situasjonen gikk vi til et kontor ved Thai-immigrasjonen som visstnok hadde hadde mer makt. Men de sa det samme, jeg kom ikke inn. De anbefalte oss å dra tilbake til den laotiske siden av brua og forsøke å overbevise laoterne om å stemple det nye passet. Vi ba om å få med oss en skriftlig uttalelse eller et notat, men det nektet de. De lot oss forstå at med noe skriftlig ville dette bli en diplomatisk sak, og det ønsket de ikke. “Hvis laoterne lurer på noe, så kan de ringe til sjefen for immigrasjonskontoret i Thailand. De har nummeret,” var beskjeden. Jeg følte nå at jeg var på nippet til å stare en diplomatisk krise mellom to land som har brukt mange år på å utvikle et harmonisk forhold etter stor bitterhet under den kalde krigen.

Til slutt hadde vi ingen andre valg enn å snu bilen og dra tilbake til Laos. For sikkerhets skyld stemplet Marit seg ut av Thailand. På vei over brua til Laos tenkte jeg på filmen The Terminal, der Tom Hanks spiller en mann som bor flere måneder på en flyplass fordi han ikke kommer inn i USA. I Laos hadde de i mellomtiden hatt vaktskifte, og uten å forklare årsaken, spurte vi den nye grensevakten om han ikke kunne tenke seg å stemple meg ut i det nye passet. “Det kan jeg godt gjøre,” svarte ham. Så enkelt viste det seg altså å være.

Det nå annulerte stempelet i det annulerte passet som skapte problemer

Jeg skulle tilbake til Laos samme kveld, og stakk derfor innom visumkontoret og spurte hvor lenge de hadde åpent. “Til klokka 10,” var svaret (det er den offisielle åpningstiden). “…men ikke helt til da. Når tenker du å komme?”
“Klokka 9″
“Hmmm, det er litt sent”
“OK, klokka 8″
“Ja, det er greit”.

Da vi kom til Thai-immigrasjonen, kom vi på at Marit jo hadde stemplet seg ut av Thailand, men glemte å stemple seg inn og ut av Laos. Så da måtte vi snu enda en gang. Frem og tilbake igjen. Til slutt kom vi oss inn i Thailand, og etter en god middag hos Marit og et par nødvendige ærend, dro jeg tilbake til grensen. Det gikk helt greit å stemple seg ut av Thailand. Tydeligvis hadde jeg vært dagens snakkis, for hun som stemplet meg ut spurte om jeg hadde hatt problemer tidligere i dag, og hun kunne ikke la være å flire litt.

Hva møtte meg så på den laotiske siden av grensebrua da jeg kom dit ca kvart over åtte? Jo, et stengt visumkontor. “They went home to bed,” sa en uniformert vakt, svært fornøyd med sine engelskkunnskaper. “Men,” fortsatte han. “Det gjør ingen ting. Du kan ordne det i morgen. Bare legg igjen passet ditt her du, og kom tilbake i morgen”. Jeg var tydeligvis blitt dagen snakkis også i Laos. Og om jeg ikke visste det fra før, så lærte jeg det i alle fall den dagen: at laoterne er mye mer fleksible enn thaiene.

Dagen etter kom Marit på ny til Savannakhet, og da hadde hun fått med passet mitt. Hun er nok en av dem som har krysset den grensen flest ganger og kjenner de fleste. Så til slutt ordnet alt seg, den diplomatiske krisen ble avverget og jeg er igjen en lovlig innvandrer.