Nå går det mot sommerferie i Norge, og det gjør det i Laos også. Laos har vært fransk koloni, og derfor er det ikke tilfeldig at skolene er stengt her i juni, juni og august. I den forbindelse går det også mot slutten av mitt engelkkurs. Denne uken er den aller siste, og det markeres med en eksamen, en fest og gaveutveksling. Eksamen var et svare strev, fordi elevene (som er lærere på ungdomsskole og VGS) jukset som bare det. De snakket med hverandre og tok fram notater fra vesken. Jeg måtte bruke strenge-stemmen flere ganger og truet med at de ikke ville bestå. Nå er jo ikke karakterene det viktigste med dette kurset, så jeg skal gjøre det slik at alle består. Jeg tror de har fått med seg ett og annet fra undervisningen og det har vært morsomt å undervise. Etter eksamen inviterte jeg med meg lærerne hjem til meg der vi grillet og drakk øl. Desverre kom noen med den ideen at vi skal bytte gaver. Hva i all verden skal jeg kjøpe til dem? Jeg er så dårlig på gaver (bare spør Ingvil) så dette går mot katastrofe. På lørdag skal de få diplom for gjennomført engelskkurs og da må jeg ha med gave til dem.

Alltid en god grunn til å lage en fest

På lørdag tar jeg også tre uker ferie. Jeg reiser da til Borneo sammen med Ottar. Jeg vet ikke hva jeg går til, eller det er nettop det jeg gjøre. Tror aldri jeg har reist på en ferie som er bedre organisert (og mitt bidrag til organiseringen har vært relativt beskjeden). I alle fall, vi skal klatre opp Malaysias høyeste fjell, Mount Kinabalu. Dette er en fjelltur over to dager. Senere skal vi også på en tredagers trekkingtur til noe som heter Pinnacles. Jeg har lest grufulle historier om hvor slitsom denne turen er. Det ironiske er at jeg har vært en pådriver for dette. På fjellturen kommer vi så høyt at vi kommer til å slite med oksygeninntaket. Jeg blir jo andpusten av bare å tenke på anstrengende fysisk aktivitet, så det blir spennende å se hvordan dette går. Det er under en uke til vi skal bestige det første fjellet, og derfor har jeg denne uken begynt å trene. To dager denne uken har jeg stått opp før klokken seks og jogget et tur i nabolaget. Etter det så jeg slik ut:

Sliten

Nå kom jeg på hvorfor karakteren i gym på videregående er min dårligste karakter overhode: Jeg hater å trene. Jeg tror dette er første gang jeg har trent to ganger på en uke siden… ja, siden VGS? Dagen etter den første joggeturen gjorde det veldig vont i bena, og smerten er ikke forsvunnet. Men det er bedre å ha litt vondt i bena nå, enn å ikke være i stand til å gå i det hele tatt etter fjellturen i neste uke.

Mamma har utlevert sine bekymringer over denne turen på Facebook. Jeg fikk også gode råd fra henne i en melding der hun skrev at jeg burde ta på meg hansker. Det rådet skal jeg følge. Ikke nok med det, Ottar og jeg har hatt et lite rådslag og funnet ut at vi skal leie en bærer. Det høres jo forkastelig kolonialistisk ut, men det står om livet.

Nå kommer nok denne ferieturen også til å innholde flotte naturopplevelser, møte med våre nære slektninger orangutanger og neseaper, mye god mat og drikke, og feiring av bursdagen til Sultanen av Brunei. Så jeg skal ikke ødelegge mitt image som livsnyter helt.

Ha en riktig god sommer!