En kveld i Bahir Dar fant vi en lokal pub av høy kvalitet. Lokalet var stappfullt av mennesker som alle satt på små krakker. I midten av lokalet var det ca to kvadratmeter gulvplass. Der stod det en musiker og spilte på masenqo, en slags fiolin med en streng, mens to dansere i fargerike kostymer danset i takt med musikken. Publikum klappet ivrig med og det må være det nærmeste jeg har vært topp stemning på lokal pub på veldig lenge. Etter en stund med dansing kom det en ny masenqo-musiker på gulvet. Han holdt et slags stand-up show og var en racer på one-linere. Publikum hoiet og lo, og hadde jeg kunnet Armeric skulle jeg ha gjenfortalt høydepunktene. Etterpå kom to nye menn på gulvet og fremførte et slags revynummer, og til slutt kom danserne tilbake. Nivået var slik jeg oppfattet det langt over Anne-Kath Hærland og hva de nå heter.
Etiopisk dans er noe for seg. Den viktigste kroppsdelen man skal bevege er skuldrene, noe som kan være ganske estetisk. Danserne ber gjerne publikum opp til dans, og ved et par anledninger måtte jeg til pers.
Jeg var nok ikke blant de estetiske, heldigvis er det for komplisert å laste opp video.
Når det gjelder drikkekulturen her så er det øl som gjelder. Visstnok har valget av ølmerket politiske konnotasjoner, men det som smakte best var St. George
En lokal spesialitet er honningvin.
Honningvin = honningoverdose.
Kaffe er også stort i Etiopia. To ganger ble vi invitert på kaffesermoni, der kaffen brennes, kvernes, og kokes. Så serveres tre kopper til hver gjest. Abol, Tona, Barraka.
Det er med tristhet jeg nå sitter på flyplassen på vei til å forlate Etiopia. De beste historiene har jeg som vanlig ikke skrevet på bloggen. De kan til nøds fortelles over en øl, eller bedre, dra hit og opplev de selv.
Da prins Lalibella ble født fortalte hellige menn at han kom til å bli en mektig konge. Da han ble eldre oppfattet storebroren som var konge dette som en trussel og forsøkte å forgifte ham. En tjener smakte på den forgiftede drikken først, kastet opp og døde. En hund spiste oppkastet og døde også. Lalibella ble fortvilet over at to skapninger hadde dødd på grunn av ham og drakk resten av den forgiftede drikken. I tre døgn lå han i koma, og i den tiden var han også i himmelen. Etter å ha voknet fra koma ble han raskt konge og levde siden et fromt liv. Han dro til Jerusalem, men ble forferdet over tilstanden til byen. Det var forbundet med farer å dra til den hellige byen, og for å forhindre at etiopere skulle utsettes for disse farene bygget han 11 kirker i byen som ble oppkalt etter ham. Kirkene er meislet ut fra berget og er fortsatt imponerende å se.
I Etiopia feires julen 7. januar og da reiser mange etiopiere til Lalibella på pilegrimsreise. Allerede nå er mange ankommet og bor i telt i og utenfor byen. Det er spesielt å besøke disse hellige kirkene sammen med tusenvis av pilgrimer. For dem er dette en opplevelse for livet.
For å komme til en av kirkene gikk vi gjennom en 40 meter lang underjordisk trang gang. I helt stummende mørke gikk rekken med pilgrimer og noen få turister sakte fram. Mange sang sanger der de ba om syndsforlatelse, og til og med jeg ble religiøs til sinns der. Slik så det ut:
Jeg kommer meg sannsynligvis aldri til Mekka, da jeg ikke er muslim. Men jeg har vært i Lalibella like før jul blant tusenvis av pilgrimer og stemningen ved slike religiøse festivaler er spesiell. Skulle gjerne vært ortodoks kristen akkurat i dag for virkelig å ha tatt del i det.
Turen til Etiopia hadde gått bra inntil vi en morgen ble vekket tidlig på hotellet og ble plassert inn i en gammel Landcruiser. Der satt vi i flere timer, og like bak oss satt en bevepnet vakt som holdt øye med oss
Sammen med oss i bilen var Dejen, lederen av gruppen, og en fyr med det suspekte navnet Member, i tillegg til vakten. Plutselig stoppet de bilen og vi gikk ut. Da var vi kommet langt opp på fjellet. Vi gikk videre på smale stier og ikke fullt så smale, men vi var hele tiden i nærheten av et stup og følte oss aldri trygge. Her er Ottar like ved avgrunnen:
Om kvelden ble vi tatt med til en camp, hvor vi overnattet i telt. Det viste seg at Member var kokk og forsøkte å ta livet av oss ved å servere så mye mat at vi skulle spise oss i hjel. Det trikset fungerte ikke, men de neste dagene ble vi tatt med på kjempelange turer i fjellet. Jeg er fortsatt litt usikker på hvilken gruppering som kidnappet oss, men de var i grunn veldig hyggelige. Når vi først måtte gå i fjellet var det helt greit at det så slik ut:
Vi gikk over alle toppene på bildet. Etter hvert ble kveldene ved teltet riktig så hyggelig. Vi forsøkte å forhandle med akevitt, men det hadde visst litt for sterk smak. En dag ble vi tatt med til denne plassen som heter Hud:
Hud er et stup hvor det forrige regimet kastet opposisjonelle som de hadde tatt livet av utfor. Likevel var jeg ikke redd da vi var her, for etioperne var jo så hyggelig.
Siste dagen ble vi tatt med til en fjelltopp på 4430 meter, og da var vi blitt så gode venner at jeg var på deres side. Jeg gav til og med vakten et par ullsokker, for han gikk sokkeløs i sandaler.
Etter denne fjellturen skjønte de nok at vi var snille, i hvert fall ble vi kjørt tilbake til sivilisasjonen. På veien stoppet de ved et marked slik at Member fikk kjøpt seg et lam. Det er nemlig snart jul i Etiopia og da må man slakte et lam
Hvis man først skal bli kidnappet, så er Etiopia ikke det værste stedet. Nå er vi trygt tilbake på et hotell men en gin and tonic i hånden.
Av og til befinner man seg på en flyplass midt om natten og skal være der akkurat så kort tid at det ikke er vits i å sjekke inn på hotell. Jeg trodde den grensen var ca 5 timer, men jeg begynner å bli usikker. Flyplassen jeg er på heter Bole og ligger i Addis, Etiopia. Det er juleferie, det betyr gjerne reisetid og da føltes Etiopia som en naturlig destinasjon.
Jeg hadde gjort gode forberedelser til turen, tenkte jeg, blant annet ved å gå på konsert med den verdensberømte jazzmusikeren Mulatu Astatke og ved å lese en bok om Haile Selassis siste år ved makten. Men det har etter hvert gått opp for meg at det ikke bor noen rastafarier i Etiopia (de som tror at Haile Selassi var Kristus andre tur til jorden / reinkarnasjonen av Jesus), de bor visst på Jamaica. Og ifølge stereoanlegget til cafeen der vi sitter så er det ethiopop og ikke ethiojazz som gjelder.
Førsteinntrykket av Etiopia er positivt. De har godt øl og de er opptatt av familieplanlegging. Like bortenfor der vi sitter er det nemlig en storskjerm som viser reklame, og støtt og stadig vises en veldig glad kondomrrklame som viser fargerike og smilende mennesker. Rulleteksten lover kaffe, kanel og mint. Filmen kunne like så godt vært en reklame for Etiopia som turistmål, og for alt jeg vet så har de en versjon til med en annen rulletekst.
Nå er jeg så trøtt at det gjør vondt. Det er nok best at jeg avslutter her.
Så har jeg reist i fra Laos. Det drøye året i Savannakhet har tatt slutt og jeg er på vei tilbake til Norge. Et år med mer krydder enn det som er vanlig er forbi, skjønt jeg tilstreber å leve et liv uten smakløse år.
Jeg vil ikke skrive så mye om hva jeg kommer til å savne med Laos, for da blir jeg bare trist. Jeg har hatt mange utrolig fine opplevelser, og hatt en jobb som jeg har gledet meg til hver morgen når jeg har stått opp. Jeg har lært veldig mye, ikke bare om et fremmed land og dets kultur, men også at det går an å gjøre en forskjell. For jobben min har vært meningsfylt, og jeg er stolt over hva jeg har fått vært med på det siste året. Det har faktisk vært mye hardt arbeid og jobben er i tankene 24 timer i døgnet. Men når man liker det man gjør veldig godt, så blir man lite stresset. Slik er det i hvert fall for meg.
Nå er jeg i Bangkok hvor jeg reiser med Aeroflot til Norge i morgen. Den siste helgen var jeg sammen med Marit og niesene mine i Chiang Mai hvor vi så på dyr i dyreparken. Vi så også på dyreshow hvor selene spilte basketball og plukket opp pengesedler som ble kastet til dem. Dyrene i Chiang Mai er generelt veldig glade for penger, for det var også to fine fugler som fløy og hentet penger fra hendene til overveldede turister. Hovedattraksjonen i dyreparken er en panda som er født i fangenskap, noe som visstnok er sjelden. De er ikke så veldig utrydningstruet likevel kunne jeg lese, det er over 3000 som lever i skogene i Kina.
Men nå er det slutt på utenlandstilværelsen min og om en uke begynner jeg å jobbe i Norge igjen. Arbeidsgiveren min har skiftet navn til EVRY. Hver gang jeg tenker på det, får jeg Dance With a Stranger-sangen “Everyone Needs A Friend Sometimes” i hodet. Skulle ønske det nye navnet var Universl i stedet, for da kunne jeg ha tenkt på the Universal av Blur.
Etter 14 måneder i utlandet (uten reiseforsikring) blir det noe mindre reiser i tiden fremover, og dermed veldig laber aktivitet på denne bloggen. Takk for turen.
Jeg skrev dette blogginnlegget for en tid tilbake. Egentlig litt for pompøst for å publisere, men det er morsomst hvis jeg ikke redigerer det tror jeg.
Et av prosjektene mine mens jeg er i Laos er å forsøke å forstå laotisk kultur, forstå hvordan laotere tenker. Noen dager synes jeg at jeg nærmer meg en forståelse, andre dager går jeg to skritt tilbake. En for meg ugjennomtrengelig vegg av ulikhet mellom meg og den jevne laoter er vårt forhold til musikk. Det plager meg, men jeg skjønner ikke Laos og musikk. Det er veldig mye musikk i dette landet: det spilles musikk på radio kontinuerlig, hvis ikke de nasjonale tv-kanlane sender nyheter eller gamle krigsdokumentarer så spiller de musikk, karaoke er like populært som i resten av Øst-Asia (syng med den stemmen du har), og ved absolutt alle fester (bryllup, husfest, begravelse) og sosial sammenkomster spilles det veldig høy musikk fra store og av og til gode musikkanlegg. Det er få som drikker øl uten å samtidig høre på musikk. I det hele tatt så tror jeg den gjennomsnittlige laoteren hører mer på musikk enn den gjennomsnittlige nordmannen. Han synger i hvert fall mye mer. Og det er ikke så vanskelig å forstå at folk liker musikk. Det som er rart er at Laotisk musikk er så utrolig dårlig.
Jeg er ganske opptatt av musikk, og jeg bruker tid på å lytte til både gammel og ny musikk, og jeg synes selv jeg har et åpent sinn når det kommer til musikk. R&B og Hip-Hop gidder jeg ikke stort sett ikke bruke tid på, i 2011 var Vonde Visu av Bjella og Days av Real Estate blant mine favorittplater, og så langt i 2012 er jeg mest begistret av Spiritualizeds siste.. Problemet mitt med laotisk musikk, er at den er så utrolig ensidig. Det ser ut til å være en uskrevet lov som alle musikere følger her, og det er at musikken enten skal være morsom eller melankolsk. Jeg liker både morsom og melankolsk, det er lite som slår Gartnerlosjen på en god dag, og Thomas Dybdahl er fin å høre på med et stearinlys. Men ikke hele tiden. Hva med sint, sart, søt eller psykedelisk? Hva med rølpete eller rytmisk? Alle har behov for å lytte til Bodies av Smashing Pumpkins en gang i blant og rope med:
Eller gråte til the Weeping Song av Nick Cave (eventuelt le hvis man ser videoen)
Og ikke minst, så trenger man en utfordring en gang i blant. Ivrige lesere av denne bloggen har kanskje merket seg at jeg har benyttet sangtitler i en del av titlene til blogginnleggene på denne bloggen. Det begynte med at jeg ble veldig skuffet over det siste Radioheadalbumet og måtte muntre meg selv opp med å bruke titler fra sanger som betyr noe for meg og som jeg setter stor pris på. Men etter å ha hørt på The King Of Limbs mange ganger, så sitter det. Kanskje ikke like godt som resten av Radioheadkatalogen, men det er et bra album. Jeg konkluderte på et nachspiel sammen med en venn en gang at alt Radiohead gjør er kunst, og det stemmer også for dette siste albumet. Nettopp det at denne erkjennelsen satt langt inne og var krevende å få tak i er i seg selv en kvalitet. Og det er totalt fraværende i Laotisk musikk.
Fraværet av mangfold er altså den viktigste kritikken jeg har mot musikken i dette landet. Det går enten i laotisk pop (inspirert av thaipop) eller i mer tradisjonelle sjangre som mest minner om dansebandmusikk. Det finnes dog ulike sjangre innenfor den tradisjonelle musikken, i Savannakhet er det fem ulike sjangre med ulik rytme og til en viss grad tematikk i tekstene. Men all denne musikken passer like fullt i kategorien morsom eller melankolsk.
Til slutt et poeng som er litt på siden, men likevel bør nevnes i denne sammenheng: Når laotere først skal spille vestlig musikk, hva foretrekker de da? Jo, følgende:
-M2M
-Take That, Boyz2Men og annen boybandmusikk
-Jason Mraz (den djevelen)
-Celine Dion
-Linkin Park
De har fått med seg høydepunktene altså, hurra. De tror også at Linkin Park har skrevet all rock med fussgitar og trommer. Ved et par anledninger har jeg tatt frem telefonen min og spilt musikk. En gang jeg spilte Motorpsycho var kommentaren “Hmm, dette ligner fælt på Linkin Park”. En annen gang spilte jeg Kvelertak og fikk samme kommentar.
Det er mulig at jeg nå burde linket til noen laotiske sanger for å understreke poenget mitt. Det skal dere slippe, her kommer i stedet sangene hvis titler jeg har brukt i blogginnlegg tidligere:
Smashing Pumpkins, Bullet With Butterfly Wings:
Radiohead, Just:
Arcade Fire, No Cars Go:
Radiohead, Karma Police:
Radiohead, Fitter Happier:
Arcade Fire, Spralw II (Mountains beyond mountains):
Eels, Novocine for the Soul:
Radiohead, I Might be Wrong:
Radiohead, How To Disappear Completely:
Radiohead, No Surprises:
deLillos, Tøff I pysjamas:
Radiohead, The Tourist:
Dengue Fever, Sleepwalking Through the Mekong:
The White Stripes, Blue Orchid (fra Get Behind Me Satan):
Fleet Foxes, Quiet Houses:
Dengue Fever, Tip My Canoe:
Motorspycho, Walking on the Water (fra Angels and Demons at Play)
Smashing Pumpkins, The Aeroplane Flies High:
Og til slutt Tom Cruise i den eneste gode rollen han noensinne har spilt. Magnolia:
Og helt til slutt må jeg innrømme at jeg liker noe laotisk musikk likevel, litt på samme måte som jeg liker Kim Larsen.
Dette er del 2 av blogginnlegget som handler om jakten på lykke. Og Bhutan.
Utdannelse
Med dannelse følger selvrespekt som igjen er en forutsetning for lykke. Og veien dit går gjennom utdannelse. Bhutan fikk et moderne skolesystem først etter krigen, men munkeordenen har eksistert i mange hundre år og må i veldig stor grad regnes som en utdannelsesinstitusjon. Dessuten har de verdens største bok:
Verdens største utgitte bok, en bok med ganske fine bilder fra Bhutan
Og et nasjonalbibliotek med metervis med religiøs litteratur:
På skolen er undervisningsspråket engelsk i de fleste fagene. Men jeg tror ikke alle går på skolen. Blant annet er det mange familier som er Yak-gjetere. De har flokker på 30-50 dyr som de følger året rundt. Om sommeren på høyfjellet over 4000 meter, om vinteren ned til 2500 meter. Fra Yakene får de melk, kjøtt og klær, og det er stort sett det man trenger for å overleve.
Lokalmiljø
Et velfungerende lokalmiljø er viktig. Har man gode naboer og er en del av et fellesskap, ja da har man det greit. Ensomhet er triste saker. Jeg har to observasjoner når det gjelder fellesskap. Det ene er at i landsbyene i Bhutan ligger husene veldig tett, og da er det nærliggende å tro at folk er gode venner:
Den andre observasjonen er at folk er generelt veldig åpne og vennlige. Da vi gikk på pub i Thimphu på den en mandag kveld, kom vi i prat med alle de andre 15 menneskene som var ute på byen den kvelden. Til tross for at tobakksrøyking er totalforbudt i landet og medfører tre års fengsel, var det flere som spanderte røyk smuglet fra India.
Og en annen gang, da skjerfet mitt løsnet under en festival, fikk jeg straks hjelp av de tre kvinnene bak meg på bildet. Skjerfet er et tradisjonelt plagg som må knytes på en helt bestemt måte. De var veldig hyggelige, men kanskje ikke så vant til å bli fotografert:
Kulturelt mangfold
Ved å ha en sterkt kulturell tilhørighet, og å få forklart det uforklarlige, så reduseres frykten og lykken økes. Her skårer Bhutan høyt. Kultur og metafysiske uttrykk finnes overalt. Vi deltok på en av de største festivalene der fire dagers sakte dans og et slags skuespill viser hva som skjer etter du dør og før neste liv begynner. Jeg har sjelden sett en så fargerik forestilling:
Dette er selveste Dødens Dommer
I Bhutan har de også templer overalt, selv på de mest umulige steder:
Tiger's nest
Tidsbruk
Hvordan du bruker tiden er viktig. Stress er ikke bra, fritid er bra. Slik tenker man i hvert fall i Bhutan. Her jobber man fra klokken 9 til 5 på offentlige kontorer, og hvis man jobber overtid blir man sett rart på. Da har du ikke klart å få unna arbeidsoppgavene i løpet av arbeidsdagen og må være en særdeles uorganisert person. Ikke jobb for mye altså.
Her er størstedelen av mannskapet vi hadde med oss på fjellturen. De gjorde en veldig bra innsats, ingenting å klage på. Men de stresset heller ikke.
Det er også viktig å ha tid til overs til forlystelser, for eksempel sport. Nasjonalsporten i Bhutan er pil og bue, og det skytes på blink som står 145 meter borte. Det er så langt at man knapt ser blinken:
Likevel treffer de:
Den nest mest populære sporten er dart, der de treffer en blink som er 20-25 meter borte. Ved utøvelse av disse sportene hender det at det skjer ulykker.
Miljø
Naturen er viktig for Bhutan. Så viktig at de lar naturen ligge i fred der de kunne ha tjent mye på tømmerhogst og gruvedrift. Men de miljømessige konsekvensene er for store synes de, det er viktigere å ha et fint miljø. Og det er i hvert fall jeg glad for.
Ottar og Himalaya
Har du sett dette bildet før? Da er det dette du tenker på:
Arbeidsledige er lykkeligere enn de som jobber i privat sektor
64% har mer enn 8 personer de kan stole på når de er syke
Single er mindre egoistiske enn gifte
Bare 25% skjønner hva de tradisjonelle dansene handler om, mens 14% har en god forståelse av grunnloven.
63% mener kvinner er mer skikket til husarbeid enn menn.
Rapporten er på 473 sider og konkluderer med at Bhutan har en vei å gå før det er et lykkelig land. Men som økonom har jeg stor sans for at de jobber med å tallfeste og måle det de mener er viktig, og at de ikke ensidig fokuserer på økonomisk vekst.
